Gunnar Sirekrok er død, 74 år gammel. Han døde på Sirdalsheimen på Tonstad 24.juli, men bodde de fleste årene på Tveiten i Omlid.
Jeg hadde et intervju med Gunnar i Sirdalutvalgets årsbok for 2012 Intervjuet gjengis her i sin helhet. En bauta i kommunen er gått bort. Gunnar bisettes fra Lunde kirke torsdag 2.august kl 1200.
—————————–
Av Leif Sirevåg
- ”Nordsjøskift” med to uker skole og to uker fri, var den hverdagen jeg hadde i begynnelsen av 1950-årene, minnes Gunnar Sirekrok, da han ser tilbake på barndommen og oppveksten på Valevatn-gården. ”Moderne” skolegang på den tiden, spøker han.
Bygningene var ca 200 meter fra Lortabu, men ble i 1970 lagt under vatn for oppdemningen av Valevatn. Samme skjebne skjedde samtidig for to bruk i Eivindsdal og Vatnedal.
Skoleveien var å gå på ski fra gården, over Valevatnet til Deg og videre over Fidjelandsvatnet til Fidjeland der han ble innkvartert hos Ola og Tunetta Fidjeland. Slektninger av hans mor.
Turen til og fra skolen kunne være svært strevsom. Min eldstebror Ola var alltid med meg på turene. Kalde og snørike vintrer av den harde sorten, er minnene Gunnar sitter igjen med. En tøff skolevei.
Fangstmann
Foreldrene,Gunhild og Torjus Sirekrok, flyttet fra Sirikrok i 1950 til Valevatn-gården for å forpakte Rogaland fylkes eiendom. Torjus var en dyktig og flink jakt- og fangstmann. Som forpakter av denne store eiendommen,, hadde han alle beite- og jaktrettigheter. Barna fikk tidlig opplæring i jakt og fangst av dyr og fisk.
Fangst skulle bli familiens viktigste hovedinntekt. Rev, mår og røyskatt ga gode inntekter. Pelsverket ble godt behandlet. Flådd, kjemmet, skrapt for fett, tørket og pakket for salg til buntmaker Jensen i Stavanger.
400 ryper, 76 rever og 65 røyskatter, var årsrekorder for Gunnar. God inntektskilde på den tiden. Men også reinsdyr var en del av gardsmaten og inntektene. Gunnar var yngst av en søskenflokk på fire. Ola, Sigbjørn og Gudrun. Ola døde i 1981 etter å ha gått gjennom isen, mens de tre andre lever.
Veiløse vinterstid
For å overleve på den avsidesliggende gården, var det nødvendig å ha sauer, geiter, noen kyr og en hest. Alt på dyrene ble utnyttet, til slakt og til nødvendige strikkede produkter. Fra slutten av oktober til mai var de veiløse. Hunnedalsveien var stengt på den tiden.
Det var verken strøm eller telefon på den tiden. De måtte klare seg med vedfyring for både varme og matlaging. Parafinen måtte det ikke sløses med og det kunne ikke fyres opp i lampene før det ble mørkt. Da propangassen kom på 1960-tallet, var det en stor nyvinning.
Kontakten med bygda var en ukentlig tur til butikken og posten med hest og truger.- Vi kjøpte inn i stort om høsten, og drev helst med ferskvarer og supplement om vinteren, sier Gunnar. Men det kunne være noen lange og tøffe vintrer på de årene. Valevatn var en karrig plass.
Sauegjeter
I 1966 var Gunnar ferdig med militærtjenesten i HMK Garden, da ventet noen år som sauegjeter. Han hadde ansvaret for 4.500 sauer og betalingen var 5 kroner pr sau. Beite var fra Handeland, heile Hunnedalsheiene og Sinnes til Tjodan ved Lysefjorden. Betalingen var ikke netto. Gunnar måtte ha proviant inn til Degevasshytta med sjøfly, grunneierne skulle ha betaling for beite og medhjelperne med sankingen skulle ha sitt.
Sauedriften ble i begynnelsen av 1970-årene trappet ned til fordel for anleggsarbeid. 18 kroner timen hos Selmer lokket mer. 120 kroner timen var det siste han oppnådde i anleggsbransjens tid. Han var med på alt innen forskaling, sprenging, rydding og forefallende arbeid. Ousdal, Handeland, Tjørhom kraftstasjon, Duge, Svartevassdammen, Bratteliåne og Tjodan var det siste anlegget. Før anleggsarbeidet startet hadde han vært med å strekke kraftlinjen fra Lyse over Storeknuten til Tjørhom kraftstasjon og Tonstad.
Kart og kompass var aldri nødvendig for Gunnar. Han var lommekjent i mesteparten av øvre Sirdal.
Gunnar var en hardhaus. Venner og tidligere arbeidskolleger var imponert over hans kondisjon og styrke. Særlig i anleggsperioden tok han mange tunge og sterke løft.
Snøras var han også utsatt for ved Hundevatnet. På nysnø var han ute med rifla på jakt etter revespor. Oppi lia ble plutselig snøen utløst og et stort ras tok Gunnar med seg nedover. Han fikk hode og venstre arm fri. Men han minnes det med gru. Han følte han satt fast som i sement. Men klarte å grave seg ut etter noen timer. Først måtte han få geværet fri. Deretter ryggsekken. Det hindret han mye. Så kom han fri selv etterpå. Tuslet heimover med gevær og ryggsekk, men uten ski. Revene fikk være i fred. – Jeg var ganske skjelven og utmattet etter den strabasiøse utgravingen i snømassene, sier Gunnar.
Grindegutt
Forretningstalentet viste Gunnar tidlig i sin ungdom. Grindegutt var han på Hunnedalsveien ved Vasli. Han åpnet for dem som betalte. De andre lot han være. Han kjente dem igjen.
Da Handelslaget på Omlid gikk konkurs i 1983, startet Gunnar Sirekrok Landhandel. Han betalte da ut alle medlemmene 100.000 kroner for alt. Sammen med sin avdøde kone Martha har han snart drevet Sirekrok Landhandel i 30 år, men ved årsskiftet nå er det slutt. Om noen vil overta driften, er ikke avgjort. Han har vært representant for både Skretting og Øglænd på kraftfor, de siste årene for Felleskjøpet.
Da mora og faren ikke lenger fikk forpakte gården på Valevatnet, flyttet de til sønnen Ola på Tjørhom. Gunnar fikk gratis tomt av en tante på Omlid og bosatte seg der. Der fikk han og kona Martha tre barn, Tor Helge, Mai Bente og Gunn Therese.
Ski og Viking
Idrett var en annen og viktig hobby for Gunnar. Med all skigåingen vinterstid ble det god trening. I 1963 reiste han alene til junior NM på ski på Eidsvoll. Knut Sinnes kjørte han til Gyland og for første gang tok han tog til Oslo. 14.plass ble det, 2.5 minutt etter Magne Myrmo som vant 15 kilometeren. Han smørte treskiene med Østby-Bratteli.
Året etter deltok han og noen andre fra Sirdal på junior NM for skiskyting i Sørkedalen. Der ble det bronse på Gunnar, slått av Jens Nygård og Kjell Hovda.
På 1970-tallet ble han Vikingpatriot. Kjørte til Stavanger på hver hjemmekamp for å se Sigbjørn Slinning, Olav Nilsen og Sverre Andersen som var hans favoritter. Han er fortsatt ihuga Vikingpatriot, men er ikke så tittgjengde på stadion lenger.
Når han ser tilbake på sine 68 spennende år i Sirdal, er han glad for kraftutbyggingen kom og senere turistene med hyttebyggingen ellers er han redd det hadde vært Svartedauen i Sirdal. – Vi hadde noen trange og karrige oppvekstår, men nå må vi styre turist- og hytteutviklingen, slik at det ikke tar av den andre veien og kommer ut av kontroll, sier Gunnar Sirekrok som er blitt dårlig til beins etter å ha travgått heiene i hele sitt liv.
