Hjem>Front>Høstjakt med biljakt og spaning
Et bilde som inneholder person, utendørs, snø Automatisk generert beskrivelse

Høstjakt med biljakt og spaning

Av Egil Netland, lensmann i Sirdal

Egil Netland har skrevet denne historien om hendelsen som skjedde i 1998. Den ble trykket i Kriminalkrønikeren i 2018. Lensmannsdrengene Egil Netland og Helge Tonstad var i fokus på denne biljakten og spaningen etter hyttetyver. Sirdalmedia har fått tillatelse til å trykke historien.

Dagene er kortere, nattetemperaturen nærmer seg blå grader og sommeren er på hell i indre Agder. Høsten har definitivt meldt sin ankomst.

Det er nest siste søndag i august (1998) og reinsdyrjakten i Sirdal-Setesdalsheiene er godt i gang.

«Sistebetjenten» i Sirdal, Egil (36) har nettopp avsluttet et par dagers jaktoppsyn sammen med en lokal jaktoppsynsmann. Det var lite dyr å se i heia, men god stemning hos jegerne. Denne helga har Egil reservetjeneste i Sirdal lensmannsdistrikt, helt vest i Vest-Agderfylke.

Den siste tiden har vært preget av mange grove tyverier fra bedrifter og fritidshytter i kommunen. Det var imidlertid stille og rolig i første del av helga.

Annonse

Meldingen

Søndag klokken 1400 ringte vaktleder ved Rogaland politidistrikt i Sandnes. En bileier hadde nettopp kontaktet politiet og opplyst at bilen hans, en Ford Scorpio, for noen minutter siden hadde blitt stjålet fra en parkeringsplass ved et hyttefelt i Hunnedalen, på grensen mellom Gjesdal og Sirdal kommune. Stedet ligger langs riksvei 45, som er hoved- ferdselsåren mellom Rogaland og øvre Sirdal.

Det ble anmodet om at en patrulje fra Sirdal kjørte ut for å se etter den stjålne bilen. Sirdal kommune er den største kommunen i Vest-Agder, og har en utstrekning på nesten1500 kvadratkilometer. Fra kommunesenteret på Tonstad, hvor lensmannskontoret ligger, er det cirka 40 km til åstedet i Hunnedalen. Melder hadde ikke sett hvor bilen tok veien. Dersom den kjørte nordover mot Sirdal, ville den enten komme nedover dalen mot Tonstad, eller den kunne fortsette nordover og kjøre over fjellveien til Setesdalen.

Utrykningen

Vakthavende, Egil, iførte seg politiets kjeledress og kjørte ut med lensmannskontorets nye uniformerte tjenestebil, en Toyota Landcruiser. Denne bilen var velegnet for kjøring på glatte og bratte vinterveier i Sirdal, og helt nødvendig for å kunne dra med seg den store hengeren med kontorets to snøscootere, når det var nødvendig.

Idet Egil kjører ut fra Tonstad sentrum, treffer han lensmannen, som er ute på sin daglige spasertur «Selandsrunden». De hilser høflig på hverandre, og Egil kjører videre alene, uvitende om at dette skulle bli starten på noen spennende og hektiske døgn for kontorets lensmannsdrenger.

Han kjører oppover Sirdalen, passerer krysset på Sinnes hvor Hunnedalsveien kommer opp fra Rogaland. Ferden går videre oppover til Ådneram, helt nord i Sirdal. Herfra går turen over mot Setesdal, en smal, men flott fjellvei. Mange bruker denne veien når de kjører Stavanger-Oslo, da den er det korteste alternativet mellom de to byene.

Det er fint høstvær og mye trafikk. Etter to mil passeres Roskreppdammen, en av Norges største steinfyllingsdammer. Egil kjører ut på ei lomme like ved kommunegrensa til Valle i Aust-Agder kommune. Det er et jevnt sig av biler i begge retninger. Det er ingen tegn til den stjålne bilen og han returnerer mot Sirdal.

Observasjonen

Ved Sinnes kjører han innom «Brekkebua». Som politimann i Sirdal er han på fornavn med de fleste, også innehaveren av dette stedet. Sistnevnte informeres kort om den stjålne bilen. Han lover å ta kontakt dersom han ser bilen. Egil kjører videre nedover mot Tonstad for å avslutte søket. Han kommer ikke lenger enn til Tjørhom, da innehaveren av «Brekkebua» ringer. Pulsen stiger, Kenneth visker i telefonen. «Den stjålne Scorpioen står parkert utenfor, det er tre menn i bilen og en av dem bestiller pølser nå». Samtalen avsluttes, nå må det handles raskt.

Han tar kontakt med kollega, Helge (49), som er førstebetjent ved kontoret i Sirdal. De legger en rask plan. Helge, som befinner seg cirka 30 min unna, kjører oppover så fort han kan. Han varsler også andre enheter, både i Rogaland og i Setesdal. Alle fluktruter måtte dekkes, jakten var i gang.

Biljakten

Egil har en utfordring, alene mot tre ukjente gjerningsmenn ville være «overkill». Han tar en rask beslutning. På Tjørhom bor en av lederne i øvre Sirdal redningsgruppe, Asbjørn. Lensmannskontoret har gjennom mange år jobbet tett sammen med denne gruppa under utallige redningsaksjoner. Dette er karer man kan regne med «når det blåser».

Asbjørn er heldigvis hjemme, han informeres kort og snart er han på plass i passasjersetet foran i politibilen. Det har gått noen minutter, men viktig å tenke egen sikkerhet.

Vi nærmer oss «Brekkebua», mobiltelefonen ringer og «sambandsmann» Asbjørn svarer. Det er Kenneth som ringer, «nå kjører de mot Tonstad».

Samtalen avsluttes akkurat idet vi observerer den stjålne bilen. Bilen kommer rett mot oss.

Egil setter på blålyset, vrenger over i motsatt kjørebane og plasserer politibilen på tvers i kjørebanen. Føreren av Scorpioen nøler et øyeblikk, han stanser like foran politibilen.

Bilen rygger raskt tilbake og inn på en avkjørsel, der den snur og kjører i stor fart nordover. Nå er eneste fluktvei over mot Setesdalen. På grunn av stor hastighet, legger vi oss et stykke bak fluktbilen.

Det er ikke dekning på politiet sambandsnett i dette området, og vi må bruke mobiltelefon. Asbjørn ringer og oppdaterer Helge og Setesdalspatruljen, sistnevnte vil etablere en sperrepost på andre siden av fjellet, nede i Brokke.

Stor trafikk gjør ferden over heia farefull, det er smalt og svingete. Fluktbilen foretar flere «hasardiøse» forbikjøringer. Selv om vi ligger et stykke bak, har vi stort sett øyekontakt med Scorpioen. Egil er heldigvis godt kjent på vegstrekningen. Dammen på Roskrepp passeres, vi er over i Valle kommune.

Vi har vært uten mobildekning i en periode, og stoler på at våre kolleger i Setesdal er på plass nede i Brokke. Det er svingete nedover den siste delen, og vi mister fluktbilen ut av syne. Endelig ser vi sperreposten, en uniformert cellebil står på tvers i kjørebanen. Fluktbilen var derimot ikke å se. Kollegene ved Setesdal sier at det er en avkjørsel til et byggefelt noen hundre meter foran sperreposten. Det er det eneste stedet den stjålne bilen kunne ha stukket seg vekk.

Bilen ringes inn – ingen veier ut

Setesdalspatruljen forblir på sin post. Vi kontakter Helge og ber han etablere en sperrepost ved Roskrepp. Vi kjører inn i byggefeltet, men fluktbilen er sporløst borte.

Tilbake på hovedveien stopper vi et par biler som kommer vestfra. De hadde sett fluktbilen på vei vestover mot Sirdal. Den vil kjøre rett «i fanget» på Helge. Vi ber Setesdalspatruljen etablere sperreposten lenger inne på heia, mens vi kjører etter fluktbilen.

Helge har allerede etablert sperreposten, han har lånt sin kones gamle Mazda 626. Denne står nå på tvers i kjørebanen. Noen reinsdyrjegere på ei hytte like ved «bistår» Helge, de er bevæpnet.

Plutselig er fluktbilen der, den blir tvunget til å stoppe helt opp. Den rygger raskt inn mot ei parkeringslomme like ved. Helge er en erfaren tjenestemann, og har vært ute mange «vinterdager» før. Han løper bort til fluktbilen, hopper opp på panseret og forsøker å sparke inn frontruta. Bilen gir gass framover. Helge blir kastet over taket, ned på trunken og havner til slutt i veibanen bak bilen. Han skader seg heldigvis ikke, frontruta i fluktbilen er like hel, selvsagt!

Bilen forsvinner i stor fart tilbake mot Setesdal.

Pågripelsen

Setesdalspatruljen har fått etablert en ny sperrepost ved Myklevatn, noen kilometer fra kommunegrensa til Sirdal. De stanser all trafikk østfra, og det danner seg en liten kø av biler.

Egil og Asbjørn kjører videre mot sperreposten til Helge, uvitende om siste utvikling i saken. Plutselig påtreffes fluktbilen, like bak kommer Helge i Mazda-en. Vi snur bilen raskt, og kjører etter de to andre bilene. De er ute av syne, fjellveiens høyeste punkt (1050 m) passeres.

På vei ned mot Myklevatn ser vi blålys. Snart ser vi også fluktbilen, den står stille på en kort blindvei inn mot en hytte. Flere av rutene i bilen er knust, like ved sitter tre unge menn på bakken. Alle er påsatt håndjern. Langs hovedveien, bak politibilen, står en rekke biler parkert. Også Helges Mazda står der.

Da fluktbilen kom til sperreposten, hadde den forsøkt å kjøre inn på en stikkvei like ved. Dette var en blindvei, og da var flukten endelig over. Da personene i bilen nektet å komme ut, ble rutene knust og de tre mennene ble effektivt tatt ut og påsatt håndjern. Skuelystne som stod utenfor bilene like ved, applauderte «opptrinnet». Et fornøyd «publikum» kunne kjøre videre mot Sirdal..

Fluktbilen hadde på sin nesten 100 km flukt, vært til stor fare for andre trafikkanter. Stor fart og mange hasardiøse forbikjøringer førte til mange nestenulykker. I ettertid fikk lensmannskontoret flere telefoner fra bilførere som hadde fått knust sidespeilene sine.

Gamle kjenninger

De tre fangene var alle gamle kjenninger fra Rogaland, eldstemann, Jan Magne (41), var sjåfør. De to andre var Åge (32) og Joakim (20). Den stjålne bilen ble ransaket, og det ble tatt beslag i to bager med innbruddsverktøy, finlandshetter, hansker, vinkelsliper med mere.

De tre pågrepne ble transportert til Sandnes politistasjon og innsatt i arrest. Det hadde vært en over gjennomsnittet spennende dag for lensmannsdrengene i Sirdal, men det skulle snart bli mer dramatikk i den ellers rolige bygda..

Hverdag

Morgenkaffen dagen derpå (mandag) var hele kontoret samlet. De hadde året før flyttet inn i helt nye, moderne lokaler. Johan (60) hadde vært lensmann de siste 20 årene, han var opprinnelig fra Lyngdal. Helge (49) var fra Tonstad, og har like lang fartstid ved kontoret som lensmannen. «Sistebetjenten» Egil (36) kom ny til kontoret for 5 år siden, han var også fra Sirdal. Kontorfullmektig, Margrethe (28), måtte tåle høre om den spennendebiljakten dagen før.

Utpå dagen fikk vi telefon fra politiet i Sandnes, de opplyste at de tre pågrepne var sluppet ut fra arresten etter avhør.

Innbrudd og tyveri fra hytte i Sirekrok

Tirsdag morgen meldte en hytteeier i Sirekrok om innbrudd i hytta si. Forholdet hadde blitt oppdaget av en lokal grunneier på stedet. Sistnevnte hadde sett aktivitet på hytta på dagtid søndag. Helge og Egil kjørte straks til åstedet, som ligger nesten helt nord i Sirdal, cirka 4 km inn på fylkesveien som går over til Lysebotn. Hytta eies av ekteparet Gudmund og Lillian, og er ei av de flotteste hyttene i Sirdal. Den har en flott beliggenhet og ligger synlig cirka 70 meter fra hovedveien. Vi parkerte ved en utkjørsel nedenfor hytta, og gikk derfra opp til åstedet.

Låsen i hoveddøra var brutt opp, og alarmen like ved døra var profesjonelt utkoplet. Grunneieren, som oppdaget tyveriet, hadde satt på en midlertidig hengelås på døra.

Inne i hytta var det rotet til i alle rom. En mengde gjenstander var stablet sammen i stua og yttergangen, blant annet en TV, videospiller, tursekker, kniver og en salongrifle. Mye tydet på at godset var lagt klar til avhenting.

«Jeg er sikker på at de kommer tilbake», utbrøt Helge skråsikkert. «I tillegg kan innbruddet ha sammenheng med biljakten vi hadde på søndag», fortsatt han. Åstedet ble forlatt intakt, den midlertidige hengelåsen ble fjernet, og de returnerte til kontoret på Tonstad. Begge lensmannsdrengene var klar for å pågripe «kjeltringer» på fersken. Det ble laget en optimal plan.

«No thieves, no pay»

Selv om ATB ikke var noen hindring den gang, var det anstrengt økonomi i politidistriktet. Lensmannen var betenkt og Politimesteren var ikke uten videre med på å bruke overtidsmidler på planen vi presenterte, til det var resultatet for usikkert.

Helge og Egil lot seg ikke stoppe, planen skulle gjennomføres, om så på dugnad. Til slutt ble det kompromiss, vi skulle få fult ut betalt dersom det ble positivt resultat – «no thieves, no pay». Lensmannsdrengene var fornøyd, nå hadde de endelig muligheten til å sette en stopper for tyverivirksomheten fra hytter i Øvre Sirdal.

Planen

I løpet av tirsdag ettermiddag ble det lagt en plan for spaning av åstedet ved Sirekrok. Hytteeier ble informert og han ga grønt lys for opplegget. Sistnevnte hadde nettopp kommet hjem fra reinsdyrjakt og han ville overnatte hos en jaktkamerat som hadde hytte noen kilometer fra åstedet. Ved ankomst stedet tirsdag kveld, hadde vi et kort møte med de to. De skulle nemlig være en del av planen, deres bidrag skulle vare å legge ned og låse en vegbom et stykke nedenfor hytta. Det ville hindre eventuelle gjerningspersoner å komme seg ut av området. Et stykke på oversiden av hytta ville Helge og Egil etablere spaningsposten. Dermed ville begge retrettmuligheter være «låst».

En jaktradio skulle fungere som kommunikasjon mellom dem.

Lensmannen var ikke særlig operativ, men ønsket å være med på opplegget. Han hadde tatt med den uniformerte tjenestebilen hjem til sin bopel, og var klar for å rykke ut ved behov.

Selv hadde Helge og Egil lånt to sivile biler av familien, for ikke å bli gjenkjent.

Egil hadde lånt en stor bobil fra svigerfaren. Denne ville være ubrukelig til «biljakt», men svært hensiktsmessig som spanerbil. Derfor hadde Helge fått låne en mer operativ bil av sin bror, en eldre Mitsubishi Pajero 4W. Den ville kunne ta oss raskt ned til åstedet, og i verste fall brukes som rambukk.

Tidligere på dagen hadde de sett seg ut en avkjørsel cirka 300 meter ovenfor åstedet.

Herfra kunne de se rett ned på åstedet, samt helt ut til hovedveien mellom Fidjeland og Ådneram – flere kilometer borte. Et helt perfekt sted for spaningen. Like før klokken 2100 var spaningsposten etablert. Egil hadde iført seg politiets feltuniform, og Helge hadde på seg kjeledress.

Nå var det bare å sette seg ned for å vente. Snart senket mørket seg, det var klarvær og kjølig. Like far midnatt la Helge seg opp på hemsen i campingbilen, yngstemann fikk ta første vakt fram til klokken 0200.

«Nå kommer de»

Egil så lysene fra noen biler passere nede ved hovedveien, men disse kjørte videre mot Setesdal. Det hadde ikke passert noen biler den siste timen, klokka nærmet seg 0145. Plutselig kom to biler kjørende etter hverandre ute ved hovedveien, de var ennå flere kilometer fra spaningsposten. Egil avventet litt, spenningsnivået økte betydelig. Kunne det virkelig være hyttetyvene ? Jo, det måtte være dem, det er kun «kjeltringer» som er ute så sent på natta..

«Nå kommer de», hvisket Egil opp til Helge. Sistnevnte skvatt opp og hoppet ned fra hemsen. Helge var alltid klar for spennende politioppdrag, en perfekt kollega å ha med seg i «krigen». Han er ingen stor mann, men uredd og stort mot kompenserer for dette. Noen ganger var kanskje overmot riktige ordet.

Begge var overbevist om at det var gjerningsmennene som var på vei for å hente tyvgodset. Lensmannen ble kontaktet, han ble bedt om å melde fra til nattevakta i Flekkefjord. Det var sannsynligvis snakk om flere gjerningspersoner, og det måtte tenkes egen sikkerhet.

Plan B

Etter noen minutter dukket lysskjærene fra de to bilene opp like nedenfor stedet. Den ene bilen stanset ved oppkjørselen til åstedet, deretter fortsatte begge bilene opp mot spaningsposten.

Helge prøvde å kalle opp hytteeier på jaktradioen flere ganger, men uten respons. Nå måtte plan B brukes. Egil tok en rask telefon til en sentral person i Øvre Sirdal redningsgruppe, Arvid. Det var ikke uvanlig at han ble kontaktet av lensmannskontorets tjenestemenn på nattestid. Arvid var straks på nett, han ville også få med seg en person til, og komme oppover fra Tjørhom så raskt de kunne. Planen var at de skulle legge ned bommen i Sirekrok.

Avslørt?

Helge og Egil satt fortsatt inne i campingbilen. De hørte bilene nærmet seg, en av dem stanset like ved campingbilen. Det ble slamret i en bildør, spenningen var til å ta og føle på. Var spaningen avslørt ? Pulsen steg mange slag. (I avhør senere fortalte en av gjerningspersonene at de var skeptiske til den norske bobilen.) Etter kort tid kjørte den ene bilen ned mot åstedet, den andre bilen stod fortsatt like ovenfor spaningsposten. Helge og Egil lå urørlige på golvet i campingbilen. Så, endelig kjørte også den andre bilen nedover.

Den parkerte like bak den andre bilen, som stod parkert nedenfor åstedet. Lensmannsdrengene kunne puste lettet ut, og Helge gikk ut av bilen. De ble enige om å avvente situasjonen. Det var sannsynligvis minst fire gjerningsmenn, og det ville være «overkill» å gripe inn nå. Lys fra flere lommelykter beveget seg opp og ned fra åstedet. Plutselig kjører den første bilen.

Høyere makter

«Nå slår vi til», roper Helge, han hopper inn i Pajeroen. Bilen starter ikke, han får ikke glødet den gamle dieselbilen. Han gjør flere forsøk, nå begynner tiden å bli knapp. Skulle planen gå i vasken helt på tampen ? Det var uaktuelt å bruke bobilen.

«Egil, du må kontakte han der oppe», ropte Helge og pekte mot stjernene.

De ble «bønnhørt», Pajeroen startet og de kjørte nedover mot åstedet. Ville de rekke ned i tide? Helge kjørte fort de 3-400 meterne ned til åstedet.

Dramatikken

Idet Pajeroen rundet siste svingen, så de en eldre Mazda stå ved utkjørselen like nedenfor

åstedet. Det stod to personer ved bilen. De fikk det travelt da de forstod hva som var i ferd med å skje. En av personene satte seg inn i førersetet. Før han klarte å kjøre ut på veien, «torpederte» Helge bilen, ved å kjøre inn i den og parkere Pajeroen foran bilen. Han hoppet deretter ut av bilen og ropte høyt at vi var POLITI. Det ble straks et basketak med personen som fortsatt stod utenfor bilen. Egil konsentrerte seg om personen som satt i førersetet, og han ble beordret ut av bilen. Helge ropte om hjelp, han slet med å få kontroll på sin mann. Sistnevnte var minst et hode høyere enn Helge. Her var bare en ting å gjøre, Egil «plantet» den store mag-lite lommelykten midt i pannen på mannen. Han gikk i knestående og Helge fikk overtaket. De to havnet i grøftekanten bak Mazda-en.

Den andre personen satt fortsatt i førersetet, og hadde startet opp bilen. Denne stod i revers og gjorde et byks bakover. Bilen kjørte over de to «kamphanene» bak bilen. Helge ble liggende på ryggen, delvis ned i et hull. Den andre personen ble liggende fastklemt under bilen, han hylte av smerte. Nå var situasjonen kritisk. Egil skrek høyt til personen i førersetet. Han slo av motoren og ble sittende helt paralysert inne i bilen. I mellomtiden

hadde Helge klart å halt seg ut under bilen. Egil dro personen ut av førersetet. Han ble lagt

i bakken og påsatt håndjern. Han hoppet deretter inn i førersetet, startet bilen og kjørte den noen meter fram. Personen under bilen ble frigjort, og påsatt håndjern. Han hadde skrubbsår på begge knærne og hadde svidd «skinka» på eksospotta, som fremdeles var ganske varm. Helge var tilsynelatende uskadd, men en røntgenundersøkelse senere påviste et mindre brudd i armen. Den dramatiske situasjonen var endelig under kontroll.

Hjelpen kommer

De pågrepne var to av de samme som var med på biljakten et par dager tidligere, Jan Magne og Åge. I bilen deres lå det mye gods fra åstedet.

Like etter kom hytteeier og jaktkameraten til stedet. De hadde hørt sprakelyder på jaktradioen, og ante at noe var på gang. De beklaget at de kom litt sent og innrømmet at spenningen var så stor kvelden før, at de til slutt måtte ha «hjelp» til å sovne.

Arvid og Thor Jørgen fra redningsgruppa kom nesten samtidig som de to andre.

Ny pågripelse

Lensmannen stod ved Haugen bro med politibilen. Han hadde prøvd å organisere en veisperring på Sinnes, uten å lykkes. Den andre gjerningsbilen hadde passert og kjørt videre nedover riksvei 468 mot Tonstad. De havnet i fanget på politipatruljen fra Flekkefjord. Bilen ble stanset uten dramatikk og to mann ble pågrepet. En av disse var tredjemann fra biljakten på søndag. Også denne bilen var full av tyvgods fra hytta i Sirekrok.

Nattens spaning gav full uttelling, dog litt mer dramatisk en planlagt.

Sterkt møte

Hytteeier fikk møte gjerningspersonene ansikt til ansikt. Det ble ikke sagt noe. Heldigvis kan ikke blikk drepe.

Det meste av tyvgodset fra hytta kom til rette. Forholdet var oppklart og de som urettmessig hadde tatt seg inn i hytta fikk sin straff.

For hytteeier og hans kone ble det aldri det samme å komme til hytta på Sirekrok. Noen år senere ble hytta solgt.

Fengslingsmøte – straff

De fire pågrepne ble transportert til Flekkefjord politistasjon. Her ble de avhørt, tre av dem erkjente tyveri eller medvirkning til tyveri fra hytta på Sirekrok. De to eldste ble varetektsfengslet i to uker.

I fengslingsmøtet hevdet en av forsvarerne at «handlingen ble urettmessig fremprovosert av Politiet og at det dermed ikke var en straffbar handling». Han fikk ikke medhold av Retten.

Helge kom på kant med forsvaret, da han i sin vitneforklaring kalte gjerningspersonene for «kjeltringer». Han fastholdt bestemt at det var det ordet man brukte på slike personer i Sirdal.

Alle de tre tiltalte ble senere dømt til fengselsstraffer for forholdet.

Oppsummering

«Når enden er god, er allting godt»,

Det hadde vært en dramatisk uke for lensmannsdrengene i Sirdal.

Hendelsene ble behørig omtalt i media, og det ble en rolig periode for hyttetyverier og annen kriminalitet i kommunen.

Politimesteren var fornøyd og betalte med glede for timene som ble brukt til spaningen i Sirekrok.